Delstatsvalg i India: en viktig test for statsminister Modi

Indias statsminister Narendra Modi (BJP). Her fra en tidligere anledning. Foto: kremlin.ru

I disse dager går flere hundre millioner indere til stemmeurnene i fem delstatsvalg. Resultatene vil gi oss en viktig indikasjon på statsminister Narendra Modis popularitet.


Skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis ved UiO, og Guro W. Samuelsen, postdoktor ved MF Vitenskapelige Høyskole


Nylig skrev det indiske nyhetsnettstedet The Wire at indiske valg stort sett alltid følger den samme malen: først annonserer partiene hvem som stiller til valg; så følger en høyenergisk valgkamp med store løfter, politisk gjørmekasting, massive velgermøter, og en svimlende fremvisning av kandidatenes rikdom og «muskelkraft», alt med det formål å tiltrekke velgere og til slutt danne regjering.

Indiske valg handler naturligvis også om mye annet – ikke minst om reelle ideologiske og politiske uenigheter mellom partiene – men likevel passer denne karikerte beskrivelsen ganske godt på det som for tiden utspiller seg i de fem delstatene Uttar Pradesh, Manipur, Uttarakhand, Punjab og Goa. Her er det delstatsvalg, og velgerne skal avgjøre hvem som skal sitte i de regionale regjeringskontorene de neste fem årene.

En viktig lakmustest for Modis popularitet

Resultatet er viktig for alle involverte, for det ligger mye politisk makt og innflytelse på delstatsnivå. Men resultatet er også viktig for statsminister Modi. Det vil nemlig sende klare signaler om hans popularitet har tatt skade etter en periode med flere politiske kontroverser, inklusiv hans håndtering av et langstrakt bondeopprør som fortsatt ulmer. Selv om det her er snakk om regionale valg opptar Modi så mye plass i indisk politikk at alle valg i et eller annet omfang handler om ham.

Embed from Getty Images

Her skal vi se spesielt på Indias største delstat Uttar Pradesh, med over 150 millioner velgere, og på landets minste, nemlig Goa, med bare litt over én million. Tross størrelsesforskjellen er begge valgene viktige. De kan nemlig sees som eksperimenter i hver sin ende av det hindunasjonalistiske spektrum som dominerer Indias politiske landskap for tiden. Utfallet av valgene kan derfor fortelle oss noe om hvilken form og retning denne bevegelsen vil ta i tiden fremover, også i resten av landet.

Uttar Pradesh: Aggressiv hindutva

Delstaten Uttar Pradesh (UP) er ikke bare den mest folkerike i India. Valgmessig er den også den viktigste, og den politiske stemningen i UP gir ofte et frempek mot senere utvikling i andre deler av landet. Derfor følger det politiske kommentariatet valget her med argusøyne.

Siden tidlig 1990-tall er det primært tre partier som har kjempet om makten i UP. Bahujan Samaj Party (BSP) og Samajwadi Party (SP) er begge partier som springer ut av lavkastenes politiske oppvåkning på 1990-tallet og har disse gruppenes velferd og rettigheter som sine kjernesaker. BSP er et parti av og for dalitene, Indias undertrykte «uberørbare» kaster, og styres med hard hånd av sin ubestridte leder Mayawati. Partiet appellerer retorisk til en bredere koalisjon av daliter, lavkastegrupper, stammefolk og religiøse minoriteter, men har sine mest trofaste kjernevelgere blant medlemmene av dalit-kasten Jatav.

Embed from Getty Images

Samajwadi Party ledes av Akhilesh Yadav, som overtok partiet fra sin far Mulayam i 2017. Partiet har sine kjernevelgere blant nettopp Yadavene, en stor og politisk innflytelsesrik lavkastegruppe, og har også tidvis hatt stor oppslutning blant delstatens betydelige muslimske befolkning. 

Den tredje aktøren er det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP), statsminister Modis parti. Den første store hindunasjonalistiske massemobiliseringen i det uavhengige India foregikk nettopp i UP på 1980-tallet, og kulminerte med raseringen av Babar-moskeen i Ayodhya i 1992. Raseringen som ble fulgt av voldelige opptøyer markerte avslutningen på en langvarig og velregissert kampanje for å «frigjøre» det hindunasjonalistene hevdet var et gammelt hindutempel som i sin tid ble revet av mogulkeiseren Babar, og som attpåtil skulle være fødestedet til guden Ram. På bakgrunn av dette innkasserte BJP sin første betydelige valgseier i UP i 1991, et valg som også markerte begynnelsen på slutten for Kongresspartiet i UP. Det gamle partiet til landsfaderen Nehru regnes ikke som noen maktfaktor i det forestående valget.

Kontroversiell Yogi

Ved det siste valget i 2017 vant BJP en storseierog installerte deretter den svært kontroversielle politikeren og hindumunken Yogi Adityanath i førsteministerstolen. Før innsettelsen ble Adityanath regnet for å tilhøre en ytterliggående og relativt marginal fløy av den hindunasjonalistiske bevegelsen, og var mest kjent for sin militante og kvinnefiendtlige retorikk rettet mot den muslimske minoriteten. Under Adityanath har Uttar Pradesh fungert som et laboratorium for en ny og meget aggressiv hindunasjonalisme med et uttalt mål om å forvandle det sekulære India til en hindustat.

Et høydepunkt for BJP ble nådd i august 2020 da Modi presiderte over den høytidelige seremonien som initierte prosessen med å bygge et nytt tempel dedikert til Ram over restene av den raserte moskeen i Ayodhya. I sin tale til folket beskrev han seremonien som «et gyldent historisk øyeblikk» og sammenliknet kampen for å frigjøre Rams fødested med kampen for frigjøring fra britisk koloniherredømme. Med Adityanath i førersetet har delstatsregjeringen i UP promotert hindunasjonalistiske hjertesaker som beskyttelse av hellige kyr og konspirasjonsteorien om en muslimsk ‘Love Jihad’ hvor unge muslimske menn lurer intetanende hindukvinner inn i ekteskap for å konvertere dem til Islam, og nedfelt disse i lovverket.

Embed from Getty Images

En slik offentlig politikk har utvidet rommet for vold og hatefulle ytringer i samfunnet. De siste ukene har ytterliggående hindumunker og andre ekstremister ved flere anledninger oppfordret til folkemord på landets muslimske minoritet, og blant annet pekt på behandlingen av Rohingyaene i nabolandet Myanmar som et eksempel til etterfølgelse. Slike utspill må forstås som innlegg i den pågående valgkampen, og det er i denne konteksten av intens polarisering langs religiøse skillelinjer at valget skal finne sted.

Sekulære partier i opposisjon

På den andre siden står da BSP og SP, som begge nyter kredibilitet som sekulære partier. Men mens Mayawatis BSP har fremstått som passivt er det er sistnevnte som seiler frem som det mest realistiske alternativet. I løpet av vinteren har Akhilesh Yadav lyktes i å få på plass valgallianser med en rekke småpartier som står sterkt i lokale valgkretser rundt om i delstaten. Og flere politiske avhoppere fra BJP har sluttet seg til SP. I midten av januar meldte hele åtte sittende BJP-representanter overgang til Samajwadi Party, flere av dem sentrale ledere.

Dersom landets liberale engelskspråklige medier hadde fått viljen sin, ville valgkampen handlet om alt annet enn dette. Det langvarige bondeopprøret mot BJP-regjeringens forsøk på å reformere landbruket har hatt stor oppslutning og ulmer fremdeles særlig i de vestlige delene av UP. Store deler av økonomien har vært hardt rammet av koronapandemien og gjentatte nedstenginger, inflasjonen er høy, andelen fattige øker, og den reelle arbeidsledigheten er høy, især blant de unge. Men så langt ser det ikke ut til at verken pandemihåndtering eller vanlige folks økonomiske bekymringer når opp på den politiske agendaen.

Embed from Getty Images

Valget oppfattes derfor av mange som å være for eller imot parhestene «Yogi og Modi» og deres visjon for den indiske nasjonen. I den økonomiske politikken følger Adityanath modellen Modi utviklet i Gujarat og jobber for å promotere UP som en attraktiv destinasjon for industrien og internasjonale investeringer. I tillegg får førsteministeren æren for å ha forbedret lov og orden-situasjonen i delstaten fra det mange oppfattet som kaotiske og lovløse tilstander under Akhilesh Yadav.

Dette er populært, og kombinert med hans harde retorikk mot de religiøse minoritetene, og at han attpåtil tør å si statsministeren imot, fremstår Adityanath for mange velgere som akkurat den sterke lederen som trengs for å holde de sosiale, religiøse og økonomiske spenningene i delstaten i sjakk. Selv om SP under Akhilesh nå har seilt frem som det fremste alternativet skal det godt gjøres for hans allianse av småpartier å stå imot presset fra BJPs enorme propagandamaskineri.

Goa: Inkluderende hindutva?

Mens Uttar Pradesh fremviser hindunasjonalismens mest aggressive og polariserende ansikt, har BJP i Goa historisk sett ført seg frem på en langt mer inkluderende måte. Det skyldes ikke minst partiets tidligere førsteminister Manohar Parrikar, som døde i 2019. Parrikar er Goas mest markante politiker de seneste tiårene. Han var førsteminister fra 2000 til 2005, fra 2012 til 2014, og igjen fra 2017 til sin død. Innimellom rakk han også å være Indias forsvarsminister fra 2014 til 2017 – men selv under sin tid som minister i Delhi var han så tett involvert i goanesisk politikk at vi spøkefullt har hørt ham omtalt som «Goas forsvarsminister». 

Mye av æren for BJPs fremvekst i Goa kan tilskrives Parrikar. Delstaten har ca. 25 % kristne, og det er vanskelig for et politisk parti å vinne makten i parlamentet uten en viss oppslutning fra kristne velgere. Men Parrikar hadde suksess med å promotere BJP i Goa som et parti som først og fremst var opptatt av å bekjempe korrupsjon og jobbe for økt velstand og utvikling i delstaten. Den hindusjåvinistiske retorikken ble kraftig nedtonet, og Parrikar understreket at religiøse minoriteter ikke hadde noe å frykte hvis BJP kom til makten. Og dette var ikke bare tom retorikk: under Parrikar stilte mange kristne kandidater til valg for BJP; mange av dem ble valgt; og mange fikk viktige ministerposter.

Å si at Parrikar var en sterk leder og en strategisk mester vil være en underdrivelse. I tillegg var han populær blant velgerne og stort sett høyt respektert også av sine politiske rivaler. Det samme kan ikke sies om hans etterfølger som førsteminister, Pramod Sawant, som ikke har samme pondus. Under ledelse av Sawant ser BJP noe svekket ut. Pandemien har rammet økonomien hardt, og arbeidsledigheten er voksende. I lys av at BJP nå har hatt makten i delstaten i et tiår mener mange velgere sannsynligvis at det er på tide med et skifte.

Kristne og muslimske velgere i tvil

De kristne velgerne er også usikre på om BJP under Sawant vil bevege seg i en mer eksplisitt hindunasjonalistisk retning hvis de blir gjenvalgt. Under valgkampen sa Sawant for eksempel at de ville gjenoppbygge noen av de gamle hindutemplene som ble revet av portugiserne for mange århundrer siden, for å styrke «hindukulturen og tempelkulturen». Slik retorikk skaper usikkerhet hos både kristne og muslimske goanesere. Andre steder i India, slik som i Uttar Pradesh, har nettopp «gjenreising» av (påstått) gamle hindutempler vært en viktig komponent i en aggressiv og minoritetsfiendtlig hindunasjonalistisk mobilisering.

Derfor øyner opposisjonen nå muligheter, og da særlig Kongresspartiet, delstatens andre dominerende parti. Men Kongresspartiet kan ikke ta for gitt at de velgerne som måtte vende BJP ryggen automatisk vil søke seg til dem. I år stiller nemlig et rekordstort antall partier til valg, og stort sett alle posisjonerer seg som en sekulær opposisjon til BJP. Blant de viktigste er to spesifikt goanesiske partier, Maharashtrawadi Gomantak Party og Goa Forward. I tillegg stiller også Trinamulkongressen som har sitt opphav i delstaten Vest-Bengal, to tusen kilometer øst for Goa, og «Den vanlige manns parti» med base i New Delhi, to tusen kilometer mot nord.

Embed from Getty Images

Slik sett er det politiske scenarioet i Goa et slags mikrokosmos av indisk politikk som sådan, hvor den selverklærte sekulære opposisjonen til BJP er svært fragmentert, og hvor opposisjonspolitikere bruker minst like mye tid på å krangle seg imellom som de bruker på å kritisere BJP sin politikk. Både Trinamulkongressen og «Den vanlige manns parti» er for eksempel blitt kritisert for å drive med «politisk turisme» og «stemmefiske» i Goa, ene og alene for egen vinnings skyld. Og Kongresspartiet har av samme grunn beskyldt dem begge for å være lakeier for BJP. Trinamulkongressen og «Den vanlige manns parti» har svart med å kalle Kongresspartiet letargisk, tafatt, og ute av stand til å beseire BJP, og har insistert på at det må nye krefter til. Denne interne fragmenteringen av opposisjonen vil, i det indiske systemet med enkeltmannsvalg i flertallskretser, etter alt å dømme komme BJP til gode.

At valget i Goa er viktig for andre enn Goas lille velgerskare kan vi lese ut av listen over prominente politikere som har bedrevet valgkamp her. Fra Kongresspartiet har både Rahul og Priyanka Gandhi vært på besøk. Partiet kjemper for sitt image som «det eneste reelle alternativet» til BJP på nasjonalt plan, og skulle de vinne Goa sammen med f.eks. Uttarakhand og Punjab, hvor de også har en rimelig sjanse, vil de ha vunnet 3 av 5 delstater og dermed styrket sitt image betraktelig – også selv om partiet er sjanseløst i Uttar Pradesh. Fra BJP har både statsminister Modi og innenriksminister Amit Shah vært innom, og har lovet at partiet vil realisere Parrikars visjon for et velutviklet og «gyldent Goa». En seier for BJP i Goa vil forsterke inntrykket av partiets særstatus og dominans i indisk politikk.

India etter valget

Dersom BJP tiltrekker seg et solid flertall av stemmene i UP vil det gi Yogi og Modi fullmakt til å ta partiets religiøse polariseringseksperiment videre til andre deler av landet med stor selvtillit. Det vil også gi dem en unnskyldning til å la materielle og reelle utfordringer som økonomisk nedgang og skyhøy arbeidsledighet forbli i det politiske baksetet.

Indias statsminister Narendra Modi (BJP). Her fra et møte med BRICS-landene i 2017. Foto: kremlin.ru

Men dersom valget skulle gi det motsatte resultatet og BJPs polariserende linje i UP ikke lykkes, og en fragmentert opposisjon i Goa makter å stable et regjeringsdyktig flertall på beina tross åpenbare uenigheter, vil dette utgjøre et veritabelt personlig nederlag for statsministeren. Da vil man ha vist at Modi ikke er uovervinnelig, at aggressiv hindunasjonalisme ikke er den eneste veien til velgernes hjerte, og at selv en internt uenig opposisjon kan samles om grunnleggende sekulære prinsipper når det virkelig gjelder.

Et slikt resultat vil bidra til å åpne det politiske rommet i tiden fremover, både for den politiske opposisjonen og for folkelige protestbevegelser.

Dette innlegget ble først publisert på Transit Magasin, under tittelen «India til stemmeurnene».