Barahmasa: regntid

Monsunens ankomst i måneden ashadha. Ukjent indisk kunstner. Philadelphia Museum of Art.

Regntiden, som typisk faller i løpet av det som i Norge er sommermånedene juni til tidlig september, er et uuttømmelig emne i sørasiatisk kunst og kultur.


Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London


Lesere av Barahmasa, denne omstendelige spalten om indisk diktning og årstidenes gang, vil merke seg et lengre opphold siden vinteren i fjor. Jeg startet 2021 optimistisk med et stykke om begynnelser, gikk videre til Tulsidas’s opplevelser med pestutbrudd i Varanasi, men endte brått allerede i mars, idet holis lykkelige farger stod i grim kontrast til delta-variantens herjinger. Vestlige samfunns nedlatenhet og rasistiske overbevisning om at slikt skjer kun i resten av verden satte seg for min del i vrangstrupen.

Kort sagt, jeg tok en pause. Som Barahmasas diktere ville sagt: Året siden da ble en regntid.

Barahmasa:
    Barahmasa («tolv måneder») var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.
Krishna og Radha ser på regnskyene. Ukjent indisk kunstner. The Cleveland Museum of Art, CC0 1.0.

Regntiden

Mange er kjent med fremstillingene av gleden over stormen av regn som bryter over uttørret jord, udødeliggjort i Ghanan Ghanan fra Oscar-nominerte Lagaan.

Glede og fruktbarhet er også til stede som regntidstemaer i diktningen som pleier å inspirere denne spalten, men regntiden jeg har i tankene er snarere den som kan oppleves som en overveldende stillstand. De regntunge skyene legger landskap øde og dager glir forbi under evig nedbør. Slik er det for en av kvinnene som lengter etter Krishna i denne sangen fra Surdas:

Hari kommer tilbake, eller hva?

Våren er over, vinteren er over, og disse skyene har blitt så mørke.

En stund går forbi ute, en stund inne, en stund i skyggen, en stund i solen.

Jeg har stått i døren og ropt navnet ditt til alt er glemt.

Surdas

Så talende er denne blandingen av lengten, nedbør, og stillstand, at chaturmasafire måneder – er en egen sjanger innenfor barahmasa-tradisjonen, hvor kun de fire regnmånedene skildres. Mange av Sør-Asias religiøse tradisjoner faller innenfor disse månedene og bidrar slik til gjennomgangstemaet stillstand iblandet fornyelse.

Monsunens ankomst i måneden ashadha. Ukjent indisk kunstner. Philadelphia Museum of Art.

Regn og tårer

I andre av Surdas’ dikt settes kraften i regnet, som vekker hele verden til live, i kontrast til en indre avstand.

Tordenværet rumler dypt idet lynglimt skjærer over himmelen,

Påfugler kaller gjennom skogen, froskene vekker til liv, gjøken griper sin make.

Alt dette hører jeg, min venn, idet jeg forsvinner.

Surdas

Men få sang like umiddelbart om avstand fra omverdenen og lengsel etter kjærlighet enn dikterinnen Mirabai, som skal ha valgt bort et trygt liv som kongelig hustru til fordel for en omflakkende tilværelse som Krishnas brud.

Jeg har sett skyene, skyene har jeg sett idet de brast,

nattsvarte fjell som revnet og regnet i to stive timer.

Vann, bare vann hvor enn jeg går, og hele jorden er grønn.

Min elskede bor i et annet land.

Jeg står søkkvåt i døren.

Miras herre er Hari, den uknuselige.

Elsk meg, her står jeg.

Mirabai
Den lengtende heltinnen. Ukjent indisk kunstner. Honolulu Museum of Art.

Vandring og stillstand

Bildet av Mirabai som ‘står søkkvåt i døren’ ringer dypere ved tanken på hennes liv som omreisende sangerinne og dikterhelgen på evig reisefot, med mange netter og dager tilbrakt under åpen himmel.

En slik livsstil var ikke uvanlig. For eksempel var Samaysundar viden kjent i deler av det vestlige India på slutten av femtenhundretallet og begynnelsen av sekstenhundretallet som en fremragende dikter og historieforteller. Som en innviet, jainistisk munk fulgte Samaysundar de mange strenge kravene jainenes lære stiller til rett liv og levnet. Med et minimum av eiendeler, og prisgitt storsamfunnets gavmildhet for mat, tilbrakte han store deler av livet sitt til fots som vandrer.

To omvandrende jainmunker. Akvarell av ukjent indisk maler. Wellcome Collection, PDM.

Samaysundar pleide å runde av tekstene sine med litt informasjon om hvor han var og hvilket år det var da han var ferdig med dem, og slik kan vi gjenskape noe av reiseruten hans på kryss og tvers av Rajasthan og Gujarat, år ut og år inn. Slående er det også at alle disse tekstene ble ferdigstilt på omtrent samme tid hvert år, nemlig på tampen av regntiden.

Jainers fremste moralske krav er påbudet om ikkevold – ahimsa. For munker er dette kravet absolutt, og følgelig er det uakseptabelt å reise under regntiden. Insekter og mikroorganismer føres overalt av regnvannet, og man kan knapt bevege seg uten å påføre et levende vesen skade.

For munker som Samaysundar var løsningen enkel – regntid er absolutt stillstand. Samaysundar og hans kollegaer tilbrakte hele regntiden på et sted, gjerne i religiøse herberg og vandrerhjem, og fikk tiden til å gå ved å nedtegne dikt, fortellinger, og læretekster. Mange av jainismens høytidsdager faller også i løpet av disse regnmånedene. Regntiden blir dermed kjennetegnet av både ytre stillstand, indre bevegelse, og åndelig fornyelse.

Stillstand og bevegelse

Da regntiden var over, la Samaysundar igjen ut på veien. Vi kan anta at oppbruddet fra stillstanden gjorde ham godt, men vi vet ikke sikkert. Ingen kilder er igjen utover det han nedtegnet i disse regntunge månedene. På tvers av genre vender uansett Samaysundar og jainer som ham alltid tilbake til tilværelsens grunnleggende flyktighet. For sjelen er alt liv en regntid.

Mange mennesker har i disse dager begynt å venne seg til noe som håpes å være en gjenopptagelse av noe som kan ligne en hverdag. Vår regntid er angivelig over. Men ettersom dagene glir over i hverandre og viruset forblir, er det også mange som kjenner på en stillstand som aldri helt slipper taket.

For meg og min elskede, som er kronisk syk, er det uansett ingen forskjell. Vestlige samfunn har ingen plan for de sårbare. Vi sitter inne slik vi gjorde i 2020. Regntiden fortsetter, og intet oppbrudd i fremtiden vil rikke sjelen helt fri fra disse årene med stillstand, bevegelse, og oppvåkning.

Tidligere i denne spalten har vi sett på mesterdikteren Tulsidas’ versjon av fortellingene om Ram og Sita (https://asiapunkt.no/2020/10/25/barahmasa-tulsidas-en-sjo-av-rams-gjerninger/). På et tidspunkt leter Ram etter den bortførte Sita idet regnet bryter ut. Fortvilet og utslitt iakttar Ram monsunens herjinger og ser i det samme hele verden i et øyeblikk av klarsyn som anerkjenner både godt og ondt. Vi kan ende for denne gang med den vandrende Rams ord i møte med regntiden, overveldende og klargjørende som den er.

Skyene dundrer over himmelen.

Jeg er redd uten min elskede.

Lynets glimt kan ikke skjules av skyene,

et ondt menneske kan ikke holde på kjærlighet.

Jorden lepjer til seg regnvannet lik et ungt sinn drikker kunnskap.

Fjellene utstår regnets hammerslag slik den sannferdige utholder onde ord.

En liten bekk, fylt av vann, spreller og hopper,

den usle fylles av hovmod over flyktig rikdom.

Jordens overflate dekkes av vann som later til å glitre av lys,

alle levende vesen er innhyllet i illusjoner.

Innsjøer fylles av vann fra alle kanter,

den sannferdige finner sannhet i alle ting.

Elvenes vann renner ut i havet, alt vanns skattkammer, og blir stille,

urørlig som sjelen som finner Hari.

Tulsidas

Tulsidas vers – ‘Ghan Ghamand Nabh Ghora’, her ‘Skyende dundrer over himmelen’ – fremført av Ajoy Chakrabarty.