I India har en gjenoppliving av den gamle debatten om plassering av moskeer og templer ført til et nytt spørsmål: er historien en forenende eller en polariserende kraft?
Skrevet av Pranay Kumar Shome, forskningsmedarbeider hos Defence Research and Studies (DRAS), og bidragsyter til nettstedet Raksha Anirveda
Den nylige debatten rundt Gyanvapi-Kashi Vishwanath moské- og tempelkonflikten og Shahi Idgah-Krishna Janmasthan-saken har ført til en ny runde med polarisering og splittelse basert på religion i India. Den islamske Gyanvapi-moskeen, som ligger i byen Varanasi i Nord-India, har fått mye oppmerksomhet i det siste. Moskeen er bygd på toppen av ruinene til Kashi Vishwanath-tempelet, et tempel som delvis ble revet av mogulherskeren Aurangzeb for mange århundrer siden, i 1669. En gruppe hinduer har nå gått rettens vei fordi de krever å få be inne i komplekset og ved en helligdom bak moskeen. Samtidig har en hinduistisk stiftelse i byen Mathura, som ligger rett sør for hovedstaden Delhi, gått til retten for å hevde eiendomsrett over landområdet Shahi-Igdah-moskeen er bygd på. I deres øyne tilhører området den hinduistiske guden Krishna, fordi moskeen ligger rett ved siden av Sri Krishna Janmasthan-tempelet, som ifølge hinduistisk tro er Krishnas fødested.
Disse hendelsene har også kastet lys på historien som en akademisk disiplin og som levemåte. Selv om det dominerende religiøse og politiske klimaet i India for tiden handler om å ta tilbake steder som tidligere har hatt en sterk tilknytning til den hinduistiske troen, kunne ikke dette klimaet ha oppstått om det ikke samtidig fantes et behov for å annullere Indias islamske fortid. Denne islamske fortiden har blitt beskyldt for å være ansvarlig for å undergrave den hinduistiske sivilisasjonsarven og nedgradere hinduer og andre troende med tilhørighet til indiske religioner til annenrangs borgere.
Betydningen av historie som en disiplin
Først er det viktig å påpeke at historie ikke bare handler om tørre fakta, herskere, imperier, eller viktige historiske personligheter. Historie er en levende disiplin som har formet menneskelige samfunn og menneskers atferd gjennom mange generasjoner. Mange vil kanskje avvise historiens betydning på nåtiden og kalle den overflødig i dagens samfunn, der vitenskapen og teknologien er de ubestridte ledestjernene, men det er naivt å anta at historien er statisk. Historie er en disiplin som bidrar med kunnskap om hvordan samfunn har utviklet seg og fungert gjennom tidene. Den belyser deres handlinger og aktiviteter og viderefører lærdom som nasjoner trenger for å skape fredfulle samfunn og relasjoner og unngå å gjøre de samme feilene om igjen.
Et forsøk på å omskrive historien
I dagens India blir historie sett på som et verktøy for å korrigere den urettferdigheten som noen få ikonoklaster og tyranniske ledere har begått mot alle hinduene i India. Imperier som Mauryariket, Guptariket, Kushriket og Chola-dynastiet blir alle glorifisert, mens imperier som Delhisultanatet og Mogulriket blir hånet og kritisert for å glorifisere Islam.
Selv om det kan ligge noe sannhet bak påstandene til talsmennene for denne oppfatningen av historien, har de som innehar disse meningene på ingen måte rett. Ved å bevisst fornekte og utelate bidragene fra ikke-hinduistiske monarkier og sivilisasjoner, og da spesielt fra muslimske herskere som Akbar (1556-1605) og Jalaluddin Khalji (1290-1296), undergraver all historie som er inspirert av hindunasjonalisme den sekulære, kosmopolitiske og tolerante ideen om et India som fremmer mangfold, debatt og positiv ulikhet. Nobelprisvinneren Rabindranath Tagore argumenterte i sitt essay «Nasjonalisme i India» for at selv om det i middelalderen, under muslimsk herredømme, ble begått noen forferdelige handlinger, etterlot perioden seg også et vidåpent rom for samhandling mellom forskjellige religioner og bidro til at en storslått kosmopolitisk kultur som omfavner hele Indias identitet fikk vokse fram.
De nylige forsøkene på å ta tilbake ideen om en hinduistisk fortid viser ikke bare fullstendig forakt for minoritetenes bekymringer i India. De er også bevisste ideologiske og politiske forsøk på å fornekte og kritisere hvordan en spesifikk del av det indiske samfunnet har bidratt til nasjonens framgang og vekst. Historien har blitt en kanal for utkjempelsen av en intellektuell krig mot Indias kosmopolitiske kultur. Appropriering av symboler, skikker og religiøse steder foregår i stor skala, med mål om å undergrave denne kulturen og skikkene som tilhører den. Skolenes tekstbøker blir endret og resultatet er at en hel generasjon med barn kommer til å bli hjernevasket ideologisk av den smale nasjonalismen, som er en veldig ødeleggende kraft.
Samtidig er den samme historien også full av eksempler på at ethvert forsøk på å homogenisere historien generelt, og samfunnet spesielt, har ført til forferdelige konsekvenser. Delingen av India og Pakistan i 1947, samt voldelige etniske opprør i det tidligere Jugoslavia, viser at forsøk på å forandre historien kan føre til brudd mellom nasjonalstater.
La fortid være fortid
Historien må derfor modereres for å skape fred på tvers av samfunn. I multikulturelle land som er satt sammen av et mangfoldig utvalg av etnisiteter må historien spille en samlende rolle. Det kan kun skje når regimet som er ved makten velger å samle og forene landet rundt skikker og tradisjoner som de fleste kan identifisere seg med. De må også utvikle synkretiske sosiale og politiske institusjoner. Ledere, uansett om de er demokratiske eller autoritære, må motstå fra å skape spenninger under påskudd av å «korrigere» historien. Først og fremst må folk være villige til å tilgi og la fortid være fortid. Det betyr ikke at historien skal overses, men at man må ta lærdom av fortiden og å ikke utføre lignende handlinger i framtiden, slik at man kan bevare fred og stabilitet i verden.
I denne konteksten passer ordene til den amerikanske forfatteren James Baldwin godt: «Folk er fanget i historien, og historien er fanget i dem». Med andre ord må vi, borgerne av India, gi slipp på kravene fra fortiden og heller bruke krefter på å skape en ny og ærverdig fortelling om landet vårt.
Oversatt fra engelsk av Benedicte Gyllensten