Tørr, varm, og full av støv, legger heten seg som en hinne over gater, mennesker, og dyr. Klimaendringene som utfolder seg foran øynene våre er ikke så fjernt fra en av de tilbakevendende advarslene i hinduiske endetidsfortellinger: Dommedag begynner med hete.
Skrevet av Ishita Marwah. Oversettelse og innledning ved Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London
Over den siste måneden har vi i London, som i store deler av Europa, sett temperaturer rundt 40-tallet. På Hampstead Heath er gresset gulnet, og den hete vinden som av og til slår over hustakene på kveldstid minner overveldende om loo-vinden som herjer gjennom Nord-India i de varmeste månedene. For denne sommerlige utgaven av Barahmasa tenkte jeg å beskrive nettopp disse fortellingene, men jeg vet ingen bedre innføring enn Ishita Marwahs novelle som følger og som her publiseres for første gang på norsk som Mørkets tid. Nyt langlesning i to deler, her ved første del!
-
Barahmasa (“tolv måneder”) var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.
De bodde i en nedbrutt bu ved utkanten av byen, hvor elven sildret inn til en grå bekk, kvalt av søppelet folk ustanselig slang ut i den. Faren gikk inn til byen for å tjene noen slanter som busskonduktør, men det kom ikke stort ut av det. De fleste bussene var ute av stand og de som faktisk gikk var så fulle at han knapt klarte å sprenge seg vei gjennom mengdene for å be om de reisendes penger. Moren gikk fra hus til hus i den finere delen av byen og skrubbet gulv og vasket opp, men det ble ikke stort av det heller. Folk ble gjerrigere jo mer penger de hadde. Sammen klarte de to omtrent å skaffe mat på bordet til hele husholdningen, som var dem selv, deres sønn, farens far, og den utslitte kua de holdt i en gjørmehytte ved siden av bua. Det var ikke stort, ikke engang tre måltider om dagen, men det var mer eller mindre nok føde til å holde kroppene deres gående for en dag til, og til å holde huden tett rundt de forvitrende knoklene deres.
Gutten var alltid sulten. De gav ham så mye de kunne av deres egne porsjoner, men det hjalp ikke hvor mye de enn klarte å sulte seg. Magen hans sluttet aldri å rumle og bryte ut i hvesende rop som ljomet gjennom bua. Gutten gikk ikke på skole. De private skolene i byen var for dyre, og den lokale statlige skolen hadde for lengst blitt omgjort til en skjenkestue. Så han lekte mens foreldrene hans var ute og jobbet, og pludret med bestefaren sin hele dagen lang, bortsett fra når sulten gjorde ham svimmel og han måtte ligge. Hver morgen melket han kuen deres, Dharma, et stakkarslig beist som stod vaklevorent på sitt ene gode ben. Dharmas ribbein krummet seg så skarpt rundt sidene hennes at bestefaren ikke kunne se på henne uten å krympe seg. Men gutten syntes Dharma var vakker. Han hadde aldri sett noen annen ku, og hun hadde sett slik ut så lenge han hadde levd. Et eldgammelt vrak som på et eller annet vis klarte å holde seg stående så lenge hun kunne støtte seg til gjørmehyttens vegger. Han fikk aldri nok av å se på de diamantformede, brune øynene hennes, som var så fulle av liv og lidelse og en million andre ting han ante, men ikke forstod. Hver eneste morgen klemte han ut et halvt glass melk fra hennes rynkede, motvillige jur, og strøk hånden over det myke håret mellom øynene hennes. Så svelget han melken, skummende og ennå varm fra kroppen hennes. Dette var alltid dagens høydepunkt, idet den berusende melken rant ned halsen hans og stillet klagingen fra magen hans, om enn for en stund.
Bestefaren pleide å se på den sultende lille gutten, den forkrøplede kuen, og den døende elven. Så sukket han og sa: ‘Dette er Kal-yuga. Mørkets tid er over oss.’
Sønnen hans pleide så å hysje på ham og hans forferdelige utsagn, mens sønnens kone knep sammen leppene og holdt hendene over guttungens øre. Men bestefaren sluttet ikke med å si det. Han hadde alltid vært sta som en bukk og alderdommen gjorde ham enda verre.
Guttungen plukket opp frasen fort nok og likte å løpe rundt bua eller melke kua mens han frydefullt skrek: ‘Mørkets tid er over oss!’
Og hver gang smilte bestefaren sitt sjeldne, skjeve smil.
Selv om gutten ikke gikk på skolen, lærte han merkverdige og spennende ting fra bestefaren sin. Han plukket opp bruddstykker av matematikk og naturvitenskap, historie og geografi, og alle mulige fantastiske fakta som skolen, i sin kortsynthet, pleide å overse. Som for eksempel hvorfor fluene var glinsende grønne – de tok daglige bad i jus av gress før de sminket seg med støv av diamanter. (Hvis du ser en flue som ikke skinner og er grønn, vet du at den har sluntret med skjønnhetsregimet sitt.) Og for eksempel hvorfor himmelen var okerfarget – den pleide å bære en herlig, emaljert blåfarge, men mørkets engler malte den skittengul av sjalusi over hvor vakker og klar den var i blå. Gutten hadde mange spørsmål om dette med mørkets tid, men bestefaren sa ikke stort om saken. Guttens foreldre ville ikke ha noe av det, men bestefaren visste godt at gutten var klok nok til å forstå og uansett kom til å måtte lære om det før eller siden.
Men gutten hadde arvet mer fra bestefaren sin enn en feberhet fantasi. Han var også akkurat like sta, og han var fast bestemt på lure ut alt han kunne fra bestefaren om disse mørkets tid-greiene. Så da foreldrene var gått til arbeide og magen hans tiet for en stund, temmet av Dharmas melk, pleide han å plage bestefaren med spørsmål.
Hvordan var verden før mørkets tid?
Hvordan kom den til å være etterpå?
Var det i det hele tatt noe etterpå?
Den gamle mannen trengte ikke mye til oppmuntring. Han var glad i å fortelle, og hvilken historieforteller kan motstå et lydhørt publikum? Så han begynte å vente like spent som guttungen på at moren og faren gikk av gårde, og så satte han seg til rette i den ustø stolen sin, ryggen rakere enn den hadde vært på mange år, åremerkede hender godt klamret til armlenene, og gjorde seg klar.
‘Gutten min, jeg er redd for at jeg ikke kan fortelle deg noe som helst hvis vi ikke først starter med litt matematikk.’
‘Å nei!’ Gutten var ikke noe lyn med tall og, når sant skal sies, ikke bestefaren heller.
‘Beklager, gutt! Det er helt avgjørende for historien. Jeg skal prøve å gjøre det enkelt.’
‘Okay bestefar, fortsett.’
‘Vi starter med Brahma. Du vet hvem Brahma er, ikke sant?’
‘Universets skaper’ skrek gutten og bød på en melkete rap.
‘Veldig bra! Universets skaper, del av treenigheten som består av …’
‘Skaperen Brahma, opprettholderen Vishnu, ødeleggeren Shiva!’ ropte gutten, som på bestilling.
‘Virkelig veldig bra, du er et ekte lite geni, du! Så Brahma lever i hundre år, og Brahmas hundre år er hele livstiden til vårt univers, hele vårt univers, med solen og stjernene og månen og melkeveien, okay? Og ett Brahma-år rommer tolv Brahma-måneder, og en Brahma-måned har tredve Brahma-dager …’
Gutten myste i møtet med denne flommen av meningsløs informasjon og avbrøt: ‘Jeg skjønner ikke hva dette har å gjøre med mørkets tid, bestefar.’
‘Hysj, din lille nisse. Så en av Brahmas dager består fire og en halv milliard år for deg og meg og alle andre på jorden. Hvor mange nuller i en milliard, gutt? Fort, si det!’
Gutten, ivrig etter å svare, sa: ‘Seks, nei syv, nei seks, nei åtte! Si det!’
Bestefaren nikket som en vismann og sa ‘Nei, du må finne ut av det selv’ mens han lette gjennom sin aldrede hjerne på jakt etter svaret.
‘Åtte,’ sa gutten besluttsomt, uten stor grunn.
‘Ni!’ sa bestefaren opprømt i det han selv snublet på svaret.
Gutten gryntet.
‘Så: Fire og en halv milliard menneskeår er bare én dag for Brahma, faktisk bare tolv timer for ham, og dette kalles en kalpa, okay?’ Bestefaren brukte fingrene sine til å holde telling mens han snakket.
‘Kalpa er tolv timer for Brahma, fire og en halv milliard år for oss, milliard med ni nuller,’ sa gutten.
‘Utmerket! Og hver kalpa, som altså er tolv timer for Brahma, er delt inn i tusen sykluser av yugaer, eller tidsaldere.’ Bestefaren lukket øynene og hvilte hodet i hendene mens han rugget frem og tilbake i dyp konsentrasjon.
‘Og hver alderssyklus, eller yuga-syklus, er delt inn i satya-yuga, det betyr sannhetens tid, treta-yuga, dvapara-yuga, og så kal-yuga, og dette er mørkets tid, som du er så interessert i. Og hver gang mørkets tid ender blir verden renset for all ondskap og så begynner en ny sannhetens tid. Alt dette pågår i hundre Brahma-år, gjennom hele universets livssyklus, og helt til de hundre Brahma-årene er omme og universet ødelegges.’
‘Og nå er vi i kal-yuga, som bare er én av de fire delene av én syklus ut av de tusen syklusene i én kalpa, som er tolv timer for Brahma, som lever i hundre Brahma-år?’ Alt dette sa gutten sakte, med øynene lukket, og visste han ikke forstod det fullt ut.
‘Bestefar, mener du å si at våre liv ikke engang er et sekund i Brahmas liv?’
Neste del følger om en uke. Tidligere Barahmasa-tekster finner du her.