Tørr, varm, og full av støv, legger heten seg som en hinne over gater, mennesker, og dyr. Klimaendringene som utfolder seg foran øynene våre er ikke så fjernt fra en av de tilbakevendende advarslene i hinduiske endetidsfortellinger: Dommedag begynner med hete.

---

Skrevet av Ishita Marwah. Oversettelse og innledning ved Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London

---

Over den siste måneden har vi i London, som i store deler av Europa, sett temperaturer rundt 40-tallet. På Hampstead Heath er gresset gulnet, og den hete vinden som av og til slår over hustakene på kveldstid minner overveldende om loo-vinden som herjer gjennom Nord-India i de varmeste månedene. Tørr, varm, og full av støv, legger den seg som en hinne over gater, mennesker, og dyr. Tankespranget er ikke langt fra klimaendringene som utfolder seg foran våre øyne til en av de tilbakevendende advarslene i hinduiske endetidsfortellinger: Dommedag begynner med hete.

For denne sommerlige utgaven av Barahmasa tenkte jeg å beskrive nettopp disse fortellingene, men jeg vet ingen bedre innføring enn Ishita Marwahs novelle som følger og som her publiseres for første gang på norsk som Mørkets tid. Nyt langlesing i to deler, her ved del to! Første del finner du her.

‘Ikke engang et picosekund!’ sa bestefaren og nikket vitende til det forvirrede barnet. ‘Vi er bare små prikker i universet, kun synlige under det aller kraftigste forstørrelsesglass.’

Dette plutselige spranget fra tid til rom forvirret gutten enda mer, så han styrte heller samtalen tilbake til det som egentlig interesserte ham før bestefaren kunne begynne å plage ham med spørsmål av typen ‘hvor mange picosekunder i et sekund?’.

‘Fortell meg mer om aldrene, bestefar! Sannhetens tid og mørkets tid!’

‘Sannhetens tid var den vakreste av alle aldere. Himmelen glitret som ametyster og solen smilte ned på jorden, gylden og varm og vennlig. Om natten smilte månen i en fløyelshimmel og malte jorden sølv med sitt glitrende måneskinn. Det var verken fattig eller rik. Alle var rike, for alle var sannferdige, og det var alt som trengtes for å holde verden gående. Menneskene var vakre og høye som trær, og kvinnene vakre som gudinner, med langt, strålende hår. Og de bar digre, glitrende juveler, i håret, på fingrene og rundt håndleddene og om halsen, og ingen av dem slet slik som moren din. Dører ble aldri låst, for det var ingen som stjal. Og maten var alltid fersk og full av smak …’

Her stoppet bestefaren og slikket leppene sine mens han drømte om delikatesser han ikke kom til å se igjen.

‘Hva slags mat, bestefar? Fortell mer!’ Gutten var sulten igjen, og Dharmas melk fordøyd.

‘Deilig krydrede grønnsaker, mørt kjøtt, mykt brød, og frukter så frodige og modne at de gjorde vondt å se på! Bakst og kaker, stappfulle av sjokolade og melkekaramell og jordbærsirup, med krem på toppen …’

Gutten hadde sikkel om munnen og holdt begge hendene på den tomme magen sin.

‘Hva er melkekaramell, bestefar?’

Bestefaren møtte guttens øyne, skinnende av sult, og forbannet stille en verden hvor et barn ikke får vite hva karamell er.

‘Det er en søtsak, gutten min, en herlig, klissete søtsak, laget av sukker og melk som står på ovnen i timevis og tykner. Det er den søtsaken jeg liker best i hele verden.’

‘Jeg skulle veldig gjerne ha smakt den, bestefar.’ Guttens stemme var stille og full av lengten. Det tynget bestefaren mer enn den bleke, skittenbrune himmelen og den harske duften som dvelte over byen.

‘Det er jeg sikker på at du hadde likt, gutten min,’ sa han, forbauset over å kjenne fukt på de gamle kinnene sine.

‘Uansett, sannhetens tid fortsatte og disse menneskene levde lenge, i tusenvis av år, og fikk mange barn underveis. Dyrene var lykkelige og fete og elsket av menneskene, og de lekte i grønne enger hver eneste dag.’

‘Dyr som Dharma, bestefar?’

‘Ja, dyr som Dharma, gutt. Hvis dette var sannhetens tid ville Dharma ha hatt fire sterke, friske ben, og hun ville ha løpt gjennom verden som en vind. Hun ville ha vært så fet at hun ikke hadde fått plass i gjørmehytten sin og juret hennes ville ha vært rosa som en baby og fullt av melk. Hun ville ikke ha gitt oss det stusselige glasset hun gir nå, men liter på liter med kremet melk, nok til oss alle, og med nok rester til at vi kunne selge noe, gjøre noe til gylne kubber med smør, og surne noe til myk og deilig yogurt!’

Guttens tunge gled over de størknede leppene hans i det han forestilte seg tykke brikker med glødende gult smør langs hele kjøkkenbenken.

‘Hva skjedde så, bestefar?’ sa han med en tynn stemme, og tankene langt borte, tapt i et magisk land hvor kuer har fire friske ben og mennesker er høye og lange som tre.

‘Hva skjedde? Hva tror du? Menneskene ble alt de ikke var ment å bli. Grådige, selviske og sjalu. Først kom treta-yuga, så kom dvapara-yuga, og gudene prøvde sitt beste på å vise folk den rette vei. Vishnu kom til jorden, forkledd som Ram og Krishna og Buddha og mange andre, og han prøvde å sette verden på rett kjøl. Men ingen ville høre. Hvert år sank de til nye, skitne dybder, og så kom vi til kal-yuga, full av utskeielser og kriminalitet og annet fælt. Folk drepte hverandre uten skam, slik de ennå gjør i dag, og ondskap kom til makten. Samfunnet ble delt i fattig og rik, og nå er de rike så syndige og de fattige så usle at vi ikke klarer annet enn å slite av oss huden for å overleve.’

‘Hva er utskeielser, bestefar?’

‘Du, det er fæle ting som menn og kvinner driver med …’

‘Mener du at de hadde sex hele tiden?’

‘Ja, noe slikt,’ sa bestefaren kort og ble like rød som jordbærsirupen han nettopp hadde snakket om.

‘Hva skjedde med dyrene, bestefar? Hvem brakk bena til Dharma?’

‘Mennesker, selvfølgelig. I treta-yuga brakk de bare ett, så den stakkars kua klarte å humpe videre og pusle med sitt. I dvapara-yuga knakk de ett til, og da ble det vanskeligere for henne å gå. Og så, i kal-yuga, brakk de til slutt det tredje, og med det livslysten hennes også. Og her står hun, balanserende på ett ben, uten tro, hele hennes verden i grus.’

‘Stakkars, stakkars Dharma …’ sa gutten stille og tittet ut gjennom vinduet på kuens slitne hytte.

For en stund satt de stille sammen, den gamle mannen og gutten, og så ut gjennom det sotete vinduet på den skitne elven og den gulgrå himmelen bortenfor.

‘Hva skjer så, bestefar?’ hvisket gutten.

Bestefaren sukket og lukket de løse øyelokkene sine så hele ansiktet hans ble til en masse av myke, kryssende rynker.

‘Så, gutten min, går verden slik vi kjenner til den til grunne.’

‘Hvordan da, bestefar?’

‘Vi er falt for dypt ned i mørkets tid, barnet mitt. Det er bare en vei ut og det er å vente på vår frelser, Vishnu. Denne gangen kommer han i en ny form og gjør ende på alt som er galt i verden. I denne formen rir han på en skinnende hvit hest og utrydder alt som er galt med vår verden. Dharma står på fire ben igjen, og så begynner en ny sannhetens tid, med bare noen få overlevende. De er de reneste av de rene i verden i dag.’

‘Når skjer dette, bestefar?’

‘Veldig snart, gutten min, veldig snart, hvis jeg skal dømme etter hvor tung og tett luften har blitt og hvordan Dharma knapt kan stå.’

Gutten satte stille for en stund og prøvde å få vett på alt han hadde hørt. Så hvisket han igjen, med en stemme som sprakk av frykt.

‘Kommer vi til å dø, bestefar?’

Bestefaren gløttet så vidt med øynene og så på ham. Et helt minutt gikk forbi.

‘Det kan du fortelle meg, gutten min,’ sa han til slutt og grep tak i et knudrete øre og røsket til, i et forsøk på å løsne ørevoks tørket over flere måneder.

‘Hæ?’ sa gutten og fulgte fascinert med idet en rund klump trillet ut av bestefarens øre og landet på det skitne gulvet.

Bestefaren masserte øret med håndflaten og gryntet av velvære og sa:

‘Vet du hva Vishnus tiende avatar heter, gutten min? Vår frelser?’

Gutten ristet på hodet.

Bestefaren satte seg rettere i stolen enn gutten noen gang hadde sett.

‘Barnet mitt, han heter Kalki.’

Kalki så på bestefaren sin, og så forbi ham, ut på den gulgrå verdenen han var ment å redde.