Sakte, men sikkert rykker kampen for LHBT+-rettigheter fremover i det eneste G7-landet som fortsatt ikke tillater likekjønnet partnerskap.
Skrevet av Andrea Kunz Skrede, frilansjournalist, bosatt i Tokyo
TOKYO: Regnbueflagg vaier foran Tokyo distriktsrett. En gruppe LHBT+-aktivister venter spent i stillhet. Om få minutter kommer rettens avgjørelse på om forbudet mot å gifte seg for likekjønnede par er i strid med grunnloven.
Japan er det eneste G7-landet som ikke tillater homofilt partnerskap på nasjonalt nivå. Nylig introduserte Tokyo sitt første partnerskapssystem for likekjønnede par i byen, som gir håp om at veien ikke er så lang til flere rettigheter for LHBT+-miljøet i landet.
Bak fargerike munnbind og plakater med budskap om at alle fortjener retten til å gifte seg, er håpet om at det skal bli en gledens dag for likestillingskampen. Men vill jubel blir det ikke. Formuleringer i grunnloven, som at “ekteskap skal kun baseres på gjensidig samtykke av begge kjønn”, setter kjepper i hjulene.
Ikke grunnlovsstridig, lyder avgjørelsen. Samtidig anerkjenner den at å ikke ha noe rettslig system på plass for likekjønnede par bryter med deres menneskerettigheter.
Flere domstoler skal vurdere samme påstand det kommende året. Blant det japanske folket vokser støtten for likestilte rettigheter. LHBT+-kampen i Japan rykker sakte fremover. Spørsmålet er ikke om, men når likestilte ekteskapsrettigheter blir en realitet, mener forkjemperne.
Det 99. registrerte paret
Keitaro Wachi (40) er en av dem som nettopp har sertifisert sitt partnerskap gjennom Tokyos nye partnerskapssystem. Inntil nylig har han vært singel i 10 år. En ukentlig ballettklasse skulle bli en helomvending på kjærlighetslivet hans.
Det er én annen mann som setter av mandagskveldene til dans. Han fanger tidlig Wachis oppmerksomhet. Etter hvert innser han at blikkene er gjensidige.
Noen uker observerer de hverandre på avstand. Så begynner de å ta følge til stasjonen etter timen. De tre, fire minuttene turen tar, prater de om alt og ingenting. Når de finner ut at begge er kristne – noe mindre enn én prosent av den japanske befolkningen er – blir dragningen umiddelbart større. Det tar ikke lang tid før de finner ut at de er ment for hverandre.
— Verden har virkelig endret seg for oss begge, forteller Wachi, tydelig forelsket.
Plutselig er det ikke lenger bare hunden Toby han deler tiden med i den lille leiligheten sin i Tokyo. Kjøkkenet som stort sett har stått urørt brukes nå flittig. Det lille skrivebordet i hjørnet blir til et spisebord for to på kveldene. Wachi har fått noen å dele hverdagens opp- og nedturer med.
Ikke mange dagene etter at de bestemmer seg for å være kjærester, lærer Wachi om Tokyos nye partnerskapssystem. Han tenker det kanskje er litt tidlig å gå for, men det føles likevel riktig.
— Det høres kanskje vilt ut, men jeg leste først om det nye partnerskapssystemet klokken ett på natten, og klokken syv morgenen etter spurte jeg han om vi ikke bare skulle gjøre det.
Wachi og partneren er tidlig ute. De blir par nummer 99 til å søke om sertifisering. Første dagen systemet trer i kraft, er det offisielt. I en liten ramme på kommoden hans står det signerte beviset på at de i lovens navn er partnere. Et bevis som gir dem tilgang på noen offentlige og private tjenester som ellers ville vært utilgjengelige – men kun en brøkdel av hva ekteskapsrettigheter ville gitt.
Partnerskap er ikke ekteskap
Målet med Tokyos nye partnerskapssystem er å øke forståelsen for mangfold og skape et miljø hvor seksuelle minoriteter kan leve komfortabelt. Blant annet gir systemet likekjønnede par rett til å benytte offentlige familieboligtjenester og til å søke om boliglån og forsikring som en familie. I helsetilfeller kan man gi samtykke til operasjon for partneren, og man har rett til å foreta sykehusbesøk.
Tokyo er ikke først ute. Siden 2015 har flere japanske bydeler, kommuner og prefekturer implementert sine egne systemer. Som den klart mest folkerike byen i Japan, sikrer Tokyo at 60 prosent av den japanske befolkningen nå er dekket av et partnerskapssystem.
Alexander Dmitrenko, en av grunnleggerne bak organisasjonen Lawyers for LGBT & Allies Network Japan (LLAN) har delte meninger om effekten av Japans partnerskapssystemer. Den Tokyobaserte advokaten er bekymret for at folk skal tenke at det ikke er nødvendig å kjempe videre. At de seksuelle minoritetene har fått det de trenger.
— Likestilling er ikke nådd ved partnerskap, sier han bestemt.
Uten ekteskapsrettigheter, kan man blant annet ikke arve fra partneren uten testament og man har ikke rett til å bli en juridisk forelder for partnerens barn. Dersom man forelsker seg i noen fra et annet land, vil de ikke ha rett til oppholdstillatelse.
— Mangel på juridiske rettigheter vitner om at det er sprekker i en av samfunnets viktigste pillarer. Det holder folk utenfor de viktige institusjonene loven fremmer, sier Dmitrenko.
Stor frykt for å komme ut
Når Wachi og partneren får partnerskapsbeviset sitt, deler Wachi den gledelige nyheten med familien sin. På hylla ved sengen står et kort med “merry christmas, happy wedding” han fikk fra lillesøsteren. Partneren har derimot ikke sagt noe som helst til sin egen familie.
— Han har ikke kommet ut til familien sin. Han kan ikke se for seg å gjøre det, forteller Wachi, og legger til: — Han er redd for at moren, som er gammel, ville komme til å besvime.
Wachi tviler ikke på partnerens familie likevel har undret på legningen hans, til tross for at de ikke har snakket om det.
— Det er på en måte en uskreven regel at man ikke diskuterer folks legning. Det er alltid der, og folk har kanskje sine anelser, men du spør aldri, forklarer Wachi om Japans kulturelle koder.
Wachis partner er langt fra alene om å føle at han ikke kan komme ut til sine nære. En nylig undersøkelse utført av den japanske organisasjonen ReBit viser at litt over 90 prosent av unge japanske LHBT+-personer mellom 12 og 34 år ikke føler de kan snakke om sin seksualitet til foreldrene sine.
Nedsettende kommentarer og en manglende forståelse for seksuelle minoriteter i dagligdagse samtaler gjør at mange føler seg isolerte og utrygge. Det tærer på psyken. I overkant av halvparten av respondentene i undersøkelsen oppga at de har opplevd dårlig helse eller psykiske lidelser det siste året. Så mange som 40 prosent har i samme tidsrom tenkt på å ende livet sitt.
Diskriminering på jobb er også et stort problem. Maki Muraki, lederen av organisasjonen Nijiiro Diversity, jobber tett på problematikken med diskriminering av seksuelle minoriteter i det japanske arbeidslivet.
— Frykten for å komme ut er veldig stor. De som våger møter altfor liten forståelse, forklarer hun, og legger til: — derfor kommer de fleste aldri ut på arbeidsplassen.
Å sikre likestilte rettigheter til LHBT+-miljøet handler om mer enn de juridiske institusjonene loven gir tilgang på, mener både Muraki og Dmitrenko.
— Hvis loven krever likestilling, vil flere også tenke at disse menneskene er likeverdige, sier Dmitrenko, før han fortsetter: — Det handler også om egenverd, om folk føler at de fortjener likestilling.
Søken etter harmoni og konsensus
Harmoni og konsensus er grunnleggende prinsipper i det japanske samfunnet. Samfunnsendringer i Japan skjer sjeldent med mindre et stort flertall av interessenter sier seg enige om hvilken retning man skal bevege seg i.
Som grunnlovens formulering vitner om, har den harmoniske familien i lang tid blitt ansett som mann, kone og barn – et familiebilde særlig de eldre har godt festet på netthinnen. Når lover skal endres i Japan, sitter det er fortsatt en overvekt av eldre, konservative menn rundt bordet.
— Det er kanskje innenfor denne gruppen det er vanskeligst å endre meningene om hvordan ekteskap skal se ut, forklarer Dmitrenko.
Kritiske holdninger til seksuelle minoriteter ulmer fortsatt i politikkens bakrom. I 2021 kom det frem at et medlem i Det liberaldemokratiske parti (LDP), det regjerende partiet i Japan, hadde uttalt under et lukket partimøte at å være lesbisk, homofil og transseksuell går imot å bevare arten vår. Senest i sommer kom det frem at en brosjyre som sirkulerte blant LDPs partimedlemmer, beskrev seksuelle minoriteter som lidende av en “ervervet psykologisk lidelse”, like avhengighetsskapende som gambling. Begge tilfellene har blitt sterkt kritisert i offentligheten.
Men i den japanske befolkningen vokser støtten. En undersøkelse utført av den japanske avisen Asahi Shimbun i 2021 viser at 65 prosent av befolkningen støtter likekjønnet ekteskap. Det er en økning på over 20 prosent siden 2015. I Japans gater rykker folket stadig nærme en enighet om at et harmonisk samfunn krever likestilte rettigheter.
— Jeg tror at det i Japan er en økende mengde mennesker med åpne hjerter, som vil lære og vise sin støtte, sier Dmitrenko.
Også i arbeidslivet endrer holdningene seg. Stadig flere bedrifter anerkjenner de sosiale og økonomiske fordelene ved bedre rettigheter til LHBT+-miljøet. Over 300 bedrifter og organisasjoner i Japan har uttrykt sin støtte til likestilte ekteskapsrettigheter gjennom å signere kampanjen “Business for Marriage Equality”, som blant annet Nijiiro Diversity og LLAN står bak. På listen over bedrifter som støtter kampanjen står internasjonale giganter som Sony og Panasonic.
— Hvis folk føler seg integrert og respektert i samfunnet, vil de også være bedre arbeidstakere, sier Dmitrenko.
Det er også et argument for å beholde nasjonale og tiltrekke seg utenlandske talenter.
— Vi lever i en verden nå hvor det er mange andre land med likestilte ekteskapsrettigheter. Vi vet at folk kanskje velger å bo der de kan ha full likestilling, og ikke bli der de ikke har det, sier Dmitrenko.
Lys i enden av tunnelen
— Neste år blir et veldig viktig år, sier en engasjert Muraki.
Flere domstoler skal det kommende året vurdere om forbudet mot likekjønnet ekteskap er i strid med grunnloven. Hun håper de neste dommene blir i LHBT+-miljøets favør. Uavhengig av utfallet er hun forberedt på å jobbe videre. Helt til målstreken.
Dmitrenko mener det er mulig å se lyset i enden av tunnelen. Det er bare en veldig lang tunnel.
— Dette er ikke shinkansen, sier han metaforisk med referanse til Japans kjente hurtigtog. Han legger så til: — Det er mer et lokaltog som stopper ved alle stasjoner og sørger for at flest mulig blir med til endestasjonen. Det går ikke så fort som vi skulle ønske, men det går fremover.
Lenge gjorde den seige fremdriften at Wachi ikke så for seg å kunne bli værende i hjemlandet, og samtidig være lykkelig.
— Jeg følte lenge at livet mitt ikke var fullverdig i Japan.
I det siste har følelsen snudd. Han har engasjert seg i LLAN og funnet et fellesskap som kjemper for likestilte rettigheter for LHBT+-miljøet. Ikke minst har han funnet en partner han kanskje vil gifte seg med en dag.
— Det er én ting å bo i et allerede progressivt land. Men å få være med i frontlinjen i et land i utvikling, i henhold til det rettslige systemet og kulturen, er veldig fint, forteller han og smiler.
— nå føler jeg at jeg hører til her.