Det har vært mye snakk i denne spalten om diktere som gjør inntrykk gjennom sin umiddelbare, ukunstlede stil. Dette er ikke tilfelle med Keshavdas. Hans diktning er hinsides barokk. Her finner vi kaleidoskopiske bilder og metaforer formulert med alle kunstens regler, bokstavelig talt, og presentert dansende på mangfoldige verseføtter.

Chaurasi Vaishnavan ki Varta – ‘Fortellingen om de åttifire vaishnavaer’. Bak denne noe ugjennomtrengelige tittelen hviler en av det tidligmoderne Indias mest imøtekommende tekster. Dette er også ett av få eksempler på hindiprosa fra før 1800-tallet og byr dermed på en helt unik historisk stemme.

Sist måned feiret verdens muslimer Eid, takkefesten som ender Ramadan. I dag har mange av dem vendt tilbake til en hverdag preget av mistillit og fremmedgjøring.

«På denne tiden oppstod en katastrofe – den første pesten brøt ut i Agra.
Overalt flyktet folk i panikk fra denne knutenes sykdom;
Knutelignende vekster brøt ut på kroppen og den syke døde som regel kort tid etter. Ingen kunne stoppe eller stagge denne sykdommen.
Rottene døde, legene døde, og folk sluttet å spise av frykt for smitte.»

Religion kan være mange ting. Da jeg var liten, tenkte jeg av og til at gud var en veldig gammel og veldig streng mann som alltid snakket som en av NRKs nyhetsopplesere.

Idet studenter i dagens India tar til gatene for å protestere mot den anti-muslimske CAA/NRC-lovgivningen, kan vi med fordel minnes ordene fra en av Kabirs mange grenseprengende sanger: ‘Jeg er mann, jeg er kvinne; jeg er hindu, jeg er muslim’.