Det har vært mye snakk i denne spalten om diktere som gjør inntrykk gjennom sin umiddelbare, ukunstlede stil. Dette er ikke tilfelle med Keshavdas. Hans diktning er hinsides barokk. Her finner vi kaleidoskopiske bilder og metaforer formulert med alle kunstens regler, bokstavelig talt, og presentert dansende på mangfoldige verseføtter.

I en spalte om diktere som levde for fire-fem hundre år siden blir det unektelig mange menn. Men unntak finnes, og ett av dem er blant de mest ikoniske skikkelsene i hele Sør-Asias historie.

«På denne tiden oppstod en katastrofe – den første pesten brøt ut i Agra.
Overalt flyktet folk i panikk fra denne knutenes sykdom;
Knutelignende vekster brøt ut på kroppen og den syke døde som regel kort tid etter. Ingen kunne stoppe eller stagge denne sykdommen.
Rottene døde, legene døde, og folk sluttet å spise av frykt for smitte.»

Religion kan være mange ting. Da jeg var liten, tenkte jeg av og til at gud var en veldig gammel og veldig streng mann som alltid snakket som en av NRKs nyhetsopplesere.

Idet studenter i dagens India tar til gatene for å protestere mot den anti-muslimske CAA/NRC-lovgivningen, kan vi med fordel minnes ordene fra en av Kabirs mange grenseprengende sanger: ‘Jeg er mann, jeg er kvinne; jeg er hindu, jeg er muslim’.

I 2015 kom diktsamlingen som skulle bli Kinas mestselgende på 30 år. Hvem er kvinnen bak poesien som engasjerer et helt Kina?